Å lære å snakke når man ikke kan høre...

Man leser om det i avisen.

Om alle foreldrene som kjemper kampen for sitt barn.

Kampen om forståelse, om riktig diagnose og behandling.

Jeg hadde aldri trodd at jeg måtte ta den kampen.

Heldigvis handlet ikke min kamp om liv og død,

men om språkutviklingen til mitt barnehagebarn!!

 

Jeg husker jeg stolt krysset av for de ordene storesøster kunne,

da vi ble innkalt til to-årskontroll. Med ingen å sammenlikne med,

kunne jeg heller ikke vite om mitt barn var senere i språket enn andre barn.

Og det var hun jo ikke heller.

For alle barn er jo forskjellige.

 

Men hun var sen, skulle tiden vise.

Hun snakket, men kuttet f.eks ut s-lyden, om den var fremst i et ord.

Hun blandet også f og b. Barnehagen het "farnehagen" veldig lenge.

Bøyninger, preposisjoner (på, av, i osv) og andre "mellom-ord" ble utelatt.

Hun snakket høyere enn det som var normalt, og måtte ha høy lyd på tv`en.

Min skoleprinsesse, som snart både kan engelsk og spansk!

Da hun fylte tre år, fikk vi tatt hørselstest på henne hos legen.

Hun klarte ikke å konsentrere seg nok til at denne ble godkjent.

 

Barnehagen og vi foreldre, vurderte adferdssykdommer som f.eks adhd. Logopeden som etterhvert ble koblet inn, avkreftet derimot denne mistanken med en gang.

 

På legebesøk nr. 2, ba legen meg om å stille meg i det ene hjørnet av rommet og hviske til storesøster som sto i midten. Da hun hørte mine hviskede tilsagn, konkluderte legen med at hørselen hennes var god nok.

 

Ett helt år gikk det med logoped i barnehagen, uten at vi foreldre fikk snakke med logopeden. Logopeden møtte ofte ikke opp på avtaler (ble det sagt), og den pedagogiske lederen i barnehagen var mye sykmeldt.

 

På foreldresamtale med den ansvarlige pedagogen, ble vi sterkt frarådet å flytte til Spania pga. språket til storesøster. Dette førte til at jeg som mor, hadde mange negative tanker vedrørende det å flytte på seg. På denne tiden hadde storesøster begynt å stamme, samt holde hånden foran munnen når hun snakket. Det var tydelig at det dårlige språket gikk ut over selvtilliten!

 

På legebesøk nr. 3, var det første jeg sa til legen "Hun skal på Haukeland! Jeg går ikke herfra før vi får henvisning til Haukeland!". Og henvisning fikk vi; til Haukeland sykehus!

 

Vi flyttet ned til Spania, og storesøsters språk ble bedre. Hun sluttet å stamme og å holde hånden foran munnen. Det var tydelig at selvtilliten var på topp. Og hun fattet stor interesse for fremmedspråkene engelsk og spansk.

 

Vi tok hørselstesten på Haukeland da vi var hjemme i sommer.

Testen ble utført meget profesjonelt og pedagogisk. Storesøster gjennomførte med glans! På den ene testen kunne jeg også høre lydene. På den ene øret hørte hun alle lydene. Sjokket kom derimot på øre nr. 2! Jeg oppfattet lydene som høye, men storesøster hørte ingenting! Den følelsen jeg fikk da, vokste seg som en klump i magen, og steg oppover i mellomgulvet.

Fy flate!!

 

Pedagogisk leder, logoped og ikke minst lege! Jeg følte et stort stikk av svik fra dem alle. Det viste seg at storesøster ikke har nedsatt hørsel, men en dott som kommer og går. Hun måtte begynne å "blåse ut" ørene jevnlig, så skulle vi komme tilbake for enda en kontroll og evt. dren.

 

Det ble mange ord.

Men poenget må være at du som forelder aldri må gi deg!

Slå i bordet og krev din rett!!

 

Om du tror barnet ditt hører dårlig, kanskje det bare er en "dott"!:)