Jeg planlegger - legger gjerne realistiske planer langt frem i tid. Barn nr. 2 var planlagt nesten før nr. 1 ble født. Og aldersforskjellen skulle helst ikke være mer enn 3 år. Som sagt - som gjort. Masteroppgaven ble levert i kaotiske tilstander over nettet den 16. desember 2009. Samme kveld spurte jeg min samboer om vi ikke skulle satse friskt på et liv som to-barns-foreldre. Samboer synes at det hele var litt skummelt, men gav tommel opp. Som sagt- som gjort. Den 9. januar var vi invitert i 30 årsdag. Et eller annet gjorde at jeg tok en graviditetstest før jeg begynte å drikke. Testen var negativ, og jeg festet med god samvittighet.
Eller...
Det viste seg at jeg allerede var gravid. Hoppingen i høyet hadde skjedd sånn ca rundt nyttårsdagen. Den dårlige samvittigheten over festen fulgte meg gjennom hele svangerskapet. Pga. mye sitting på kontorstol både på jobb og hjemme med master`n, var jeg rimelig utrent og veide 55 kg da jeg nå var på tjukken igjen. Planen var jo at det hele skulle ta litt lenger tid, og ikke bare to uker (luksus - jeg vet det!).
Svangerskapet gikk kjempefint - i storform! La på meg over 25 kg, så ut som at jeg skulle ha tvillinger, og det var rimelig tungt. Vi gikk til 3d ultralyd med storesøster, og tenkte at det burde være likt for begge. 3d ultralyden med denne babyen viste derimot at den lå i seteleie. Men - men - lenge til fødselen enda - tenkte jeg. På neste kontroll bekreftet legen mine forhåpninger - hodeleie. Pga. "dårlige" 3d bilder, hadde vi fått tilbud om å komme tilbake, noe jeg gjorde alene uten samboer. Glad og fornøyd fortalte jeg at babyen hadde snudd seg med en gang jeg gikk inn døra. Bra sa legen fornøyd - helt til hun kunne se babyen på skjermen...da sa hun: Du må kontakte legen din med en gang, for denne babyen ligger i seteleie. Jahaja...tenkte jeg da - og tenkte: Det er da lenge til fødselen enda...
Neste kontroll hos legen bekreftet mine verste tanker. Babyen lå fremdeles i seteleie - og nå var det ikke lenge til fødselen. Hmmm...jeg gikk hjem, satte meg foran data`n, leste litt om setefødsel og gråt mine "modige" tårer. SHIT!!!
Etter kontroll på Haukeland og måling av ungen, ble det besluttet at babyen skulle fødes på vanlig måte. Og samboer og jeg var nesten litt optimistiske. Resten av graviditeten bar noe preg av at vi var spente på hva som ventet oss på den store dagen. Terminen var satt til den 28. september. Fredag den 1. oktober ringte jeg til Voss, og ba på mine knær om å få planlagt keisersnitt. Damen jeg snakket med var veldig koselig, og fikk roet meg ned noe. Vi avtalte at jeg skulle ringe KK på Haukeland, og ringe henne tilbake. Telefonen til Haukeland var mindre koselig. Fikk beskjed om at ingenting ville bli gjort enda, og at jeg bare måtte slappe av. Og ca. klokken seks på morgenkvisten den 2. oktober, kjente jeg at riene var på gang - og ønsket dem velkommen!
Riene økte kjapt, og vi var redde for at vi ikke skulle nå sykehuset. Ca klokken 10 var vi på Haukeland. Riene var så "deilige" denne gangen. Kjente virkelig at kroppen jobbet med. Fantastisk! Uten valgmuligheter, fikk jeg epidural i firetiden, men med svak styrke. Dette for at det skal være lettere å ta hastekeisersnitt om nødvendig. Styrken på epiduralen ble økt uten at jeg fikk det med meg. Vondt var det uansett. Da jeg skjønte at babyen skulle komme naturlig, gråt jeg stille mellom riene. Tenk om dette ikke gikk bra.
Men, med minst syv stk. helsepersonell tilstede, kom lillesøster ut, med rumpen og foten først. Hun ble heist opp, til side, nedover - så helt kaotisk ut - før hun uten å lage lyd, kjapt ble bært for stell. Det var en spesialist som tok i mot henne. Vil gjerne rette en stor takk til personalet på KK for all psykisk og faglig støtte. Fødselen var fantastisk - dere er fantastiske!!! Jeg har i ettertid forstått at fødselen lett kunne endt annerledes - og priser meg lykkelig over at jeg bor i et vestlig land, og har felt noen tårer for dem som ikke har tilgang til de samme ressursene.
Vi klarte det lillesøster!!! :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar