Jenta som gjennom bloggen linniiie.com, ønsker å fremstilles som en motsats til "rosa-bloggerne", og som forsøker å gi oss et inntrykk av at hun bare dyrker den negative tanken. Vel og merke på en sarkastisk måte.
Skulle jeg ha blogget de to siste ukene,
tror jeg at innleggene hadde slektet litt på Linnéa sine.
Og jeg er av den tro at det ikke er noen vits i å spre negative vibber.
Hvorfor det, liksom?
Hadde du f.eks likt å lese om at jeg strøk på eksamen?
Noe som egentlig er ganske morsomt. For jeg har jo egentlig ikke peiling på hvordan man besvarer en økonomi-eksamen. Jeg kan ikke tall, bare ord! Men så er jeg jo ikke akkurat typen som gir meg så lett, og stiller gledelig opp på ny eksamen når det nærmer seg jul!
Hadde du likt å lese at det måtte males et ekstra strøk på sprinkelsengen,
og det etter at den var tatt i bruk?
Katastrofe!
... Eller om at begge ungene har vært syke?
Med tilhørende nattevåk, summing i hodet, blanke øyne og tunge øyelokk?
Ja, du skjønner - hvor nivået ligger?
Av og til føles det som om at jeg har stagnert,
og den minste motstand føles tung som bly!
Men slik er det vel for oss alle innimellom?
Det gjelder bare å la seg fange i nettet, før man faller for langt!
At mannen også ble syk, tente i hvertfall ikke gnisten.
...helt til mannen lørdags ettermiddag stakk en liten tur ut på "kompis-middag".
Jentene og jeg, var derimot på vei ut for å få med oss borettslagets årlige grillfest (for første gang på seks år!).
Jentene var påkledd, klokken var nærmt sengetid,
og stemningen ganske trassig.
Trassig -
siden tre-åringen akkurat var i ferd med å få lillesøster til å gråte.
Mer trassig siden jeg måtte lange ut en lang arm i full fart for å avverge dette. Og enda mer trassig siden det kom et smertehyl fra meg,
og ikke minst et hyl fra lillesøster, siden tre-åringen selvsagt klarte å oppnå det hun ville.
Hylet fra meg er egentlig velkjent.
Når hylet kommer, vet mannen at han må holde seg lengst borte fra meg, helt til jeg synker sammen på en stol, og enten synes veldig synd på meg selv, eller er i sinna-hjørnet, og lekser ut det ene sinna-ordet etter det andre.
At skulderen plutselig tar turen, har sin opprinnelse i den gangen jeg for ca ti år siden skulle lære meg å stå på snowbord.
Mannen er av det utålmodige- , og jeg av det pysete slaget, - så vi utgjorde et ekstremt dårlig team, der vi som læremester og elev skrek hissige fraser til hverandre i bakken.
Da jeg endelig turte å gjøre det mannen ville, nemlig få mer fart, flakset jeg plutselig ned bakken, med begge armene strak over hodet. Da jeg landet, klarte jeg ikke å bevege armene mine. Hylende Gråtende lå jeg på bakken. " Begge skuldrene mine er ute av ledd", skrek jeg. "Pøhh", sa mannen. "Da må du på sykehus", sa han videre. Mens onkelen hans smilte, hoiet og skrek "hallo", sånn tilfeldigvis sittende i stolheisen, som dinglet noen meter over hodene våre.
Ingen medlidenhet å få, og av en eller annen grunn, klarte jeg heldigvis å få begge skuldrene mine på plass igjen. Siden den gangen har den ene skulderen min vært løs, en luksasjon i skulderen, som det så pent heter. Dette skjer flere ganger i året, av og til flere ganger i måneden, og ikke minst flere ganger om dagen.
Jeg kan nevne flere minnerike episoder.
Som den gangen jeg satt i et treningsapparat på treningssenteret.
Motstanden på vektene gjorde at skulderen ble dyttet ut av sin plass. Og i det jeg i min dype konsentrasjon skulle føre den tilbake, glemte jeg å gå! Jeg gikk frem og tilbake på gulvet, helt til jeg plutselig falt ned i knestående. Ufattelig flaut, og ganske morsomt!
Eller da storesøster kom til verden.
I det hun var ute, slappet jeg av i skuldrene, og skulderen bare gled ut av stilling. Jordmoren og barnepleieren ble forskrekket da jeg ikke kunne ta storesøster i armene med en gang, og måtte i stedet vaske henne før det store øyeblikket kunne skje...
Tilbake til lørdagen.
Etter at skulderen var på plass, mat og lillesøster i vognen, og ikke minst storesøsters hånd i min, gikk vi bort til grillfesten, som ble holdt på fotballbanen.
Grillfesten på fotballbanen, hvor det bare var gamlis`er.
Hæ?
Hvor var aktivitetene for barna? Gleden og sprudlevann?
Det var tydeligvis lenge siden de hadde hatt små barn selv.
Pølsene ble grillet og spist,
og ungene lagt. Jeg var også i seng.
Men i det jeg skulle strekke meg etter telefonen som lå i sengens fot-ende,
tok skulderen turen igjen.
Denne gangen kom ingen klagesang, ei heller sinna-ord.
I stedet kom kvalmen, kaldsvetten,
og den sterke følelsen av at besvimelsen var nær.
Gjett om det var synd på meg da?!?!
Hahaha...!
<3
Mannen reiste offshore på onsdag.
"Jomfru"-turen!
Gnisten ble med ett tent igjen!
Noe nytt i livet, - en ny følelse.
Eller; en følelse som har ligget i dvale, i ca 14 år!
Følelsen av å stå alene,
med ansvaret for egen lykke, og ikke minst to kids!
Deilig med forandring.
Selv om mannen godt kan komme hjem etter en uke,
i stedet for to!
<3
Det er kjempekoselig å besøke bloggen i det skjulte,
og se at blogg-landia ikke har glemt meg!
Så koselig med kommentarer.
Og ikke minst, har jeg fått en ny følger!
Glede-glede!
Avslutter med svenske Lykke Li,
og tenk: Det er ikke et artist navn!
Får lyst til å danse!
God helg!
Ps. på mandag skal jeg møte min storesøster for første gang!
Det blir stort!
I hovedsak vil det tilsi at barnehagen er utvalgt til å samarbeide med ulike kunstnere i ulike kunst prosjekter i Bergen. Barnehagen er en såkalt midlertidig barnehage, som har- og kjemper om å overleve i bydelen. Derfor er det å få delta i slike prosjekter stort!
To av stolene barna hadde lagd.
Det var mormor, lillesøster og jeg som denne gangen var på plass da storesøster, sammen med barnehagen skulle vise frem resultatet av det siste kunstprosjektet sitt: Sitter du godt?
og du kan selvfølgelig lese mer om prosjektet her. Storesøster er såvidt avbildet, men ikke særlig synlig. Et lite hint er at hun er avbildet i en av rammene som viser da de lagde "sommerfugl" stolen. Hun ser også rett inn i kamera på bilde nr 2, til høyre for sommerfuglen:) Jeg ble ikke akkurat overrasket da jeg leste at stolen skulle være rosa, lilla og blå etter ønske fra kunstner-barna.
Barna fikk en stor rose hver - glede!
Barna sang tre sanger,
før vi deretter fikk se en video fra da de lagde stolene.
Såå kjekt å se at storesøster klarte å stå stille, mens hun konsentrerte seg om å synge teksten på "Blomster små...".
Jeg hadde heller aldri trodd at det å motta en rose,
skulle bety så mye for en tre-åring. Men det var stort! Rosen måtte nesten plasseres ved siden av sengen da hun skulle "lalle".
"Ja, du skjønner, vi har jo årskort på Akvariet"...
Hvor mange ganger har jeg ikke hørt den setningen,
og hvor mange ganger har jeg ikke tenkt "what a perfect family", liksom!?
Og så har jeg fått en smule mindreverdighetskomplekser, eller tanker som "hmmm, lurar på når eg blir voksen, og kjøper årskort på Akvariet", og; "ka - e dokkar stinn i pengar?"...
Storesøster som venter på "fisken", og som hopper "paradis" på steinhellene utenfor.
Så kom plutselig dagen,
da mannen ble "voksen" nok til å foreslå en dag på Akvariet i Bergen.
En dag for det meste under, - men også litt over vann.
Akvariet holder åpent fra klokken 09-19 nesten hver dag,
hele året. Inngang per voksen koster 200 kr,
mens inngang per barn over tre år er kr 150,-.
Og årskort,
ja - selveste årskortet,
koster bare 399 kr for voksne,
og 299 kr for barn.
Så da ble jo formelen løst.
Formelen på hvordan man skal være en perfekt familie,
med mucho moneys og årskort på Akvariet...
Hele 1097 kr betalte vi, og så ble det jammen meg årskort på hele familien!
Høydepunktet var da hele familien fikk ta på en liten kveleslange!
